Jeg begynte ikke fordi jeg var et dagbokmenneske. Jeg hadde lest noen bøker der det stadig sto: de vellykkede lederne og gründerne, de skriver hver dag. Det var hele utløseren. Ingen stor indre opplevelse, snarere en anelse. Hvis de gjør det, tenkte jeg, så har det kanskje en grunn, og jeg ville vite hvilken.
Så jeg kjøpte meg en reMarkable 2. Og så begynte jeg å skrive hver dag. Det var min inngang til journaling, lenge før jeg hadde ordet for det.
hvordan jeg begynte med journaling
I begynnelsen var det veldig funksjonelt. Spørsmålene mine handlet om optimering. Hvordan blir jeg mer produktiv? Hva foregår i meg akkurat nå? Hva er jeg takknemlig for? Hvordan kan jeg bli bedre? Jeg satt der med pennen og jobbet meg gjennom meg selv, som om jeg var et prosjekt med et veikart.
Og det var gøy. Det er viktig for meg å si, fordi jeg ville ventet at en sånn daglig greie før eller siden blir til en plikt og så sovner inn. Hos meg var det omvendt. Den ble værende, helt til i dag. Jeg tror det er den egentlige grunnen til at eksperimentet ble en vane. Ikke disiplinen, men at jeg gjerne kom tilbake dit.
målene som ikke bar
I denne første fasen hadde jeg veldig høye mål. Jeg satte meg fore ting som virkelig var store. En del av det bar til slutt ikke slik jeg hadde håpet. Når jeg i dag tenker over hva det skyldtes, finner jeg ulike forklaringer. Kanskje var et forehavende rett og slett ikke modent ennå. Kanskje var det ikke nok folk som ville ha det. Noe var allerede i gang, bare ikke i det omfanget jeg hadde sett for meg. I ettertid tenkte jeg på enkelte punkter for smått, eller valgte meg en for trang nisje.
Men det skuffet meg ikke. Og det er ikke for å snakke det pent. Disse høye målene var ingen feil. Nettopp fordi de drev meg, merket jeg først hvor viktig oppfyllelse er for meg. Også arbeidet med meg selv. Driften brakte meg til et punkt der jeg kunne se dypere. Uten den forventningen ville jeg sannsynligvis aldri havnet der.
Det som forandret seg over tid, var spørsmålene. Gjennom skrivingen gikk det langsomt opp for meg at produktivitet ikke er det viktigste. For meg var det ingen tese fra en bok, men noe som fra dag til dag sto tydeligere på papiret. Nærvær teller mer, og arbeidet med seg selv teller mer. Jeg bestemte det ikke. Jeg leste det, i det jeg selv hadde skrevet. Det hadde stått der lenge, jeg hadde bare lest forbi det.
Det som hjalp meg, var et enkelt middel som jeg tok med meg fra Ali Abdaals Productivity Lab: Balanced Week. Jeg planla uka mi sånn at arbeidet sto som oppgaver i kalenderen, men like fast også frirommet jeg trengte. Ikke for å yte mindre, men for å jobbe med klart hode mot det egentlige målet, og deretter, gjennom den planlagte frie tiden, finne balansen igjen. Det er også et perspektivskifte: med litt avstand ser jeg ting annerledes. Hver gang jeg hadde drevet det for langt inn i den rene ytelsen, var det nettopp det som hentet meg tilbake til meg selv. Det har frem til i dag forblitt en av de viktigste tingene for meg, fordi det stadig minner meg om hva jeg egentlig trenger akkurat nå. Samfunnet måler ytelse, og vi gjør det med oss selv på samme måte. Alt skal være målbart. Men betyr målbart også lykkelig?
veien gjennom kroppen
Parallelt løp det en hel kroppstråd hos meg. Jeg prøvde mye og suget til meg. I begynnelsen gikk jeg i isbad mest for den fysiske ytelsen, for å bli bedre og tåle mer. Men isbad er mye mer enn det. Å gå ned i det iskalde vannet hver dag er et slag, og det gjør noe med en. Hver gang går man bevisst ut av komfortsonen, man konfronterer seg med seg selv, og det er nettopp det man vokser på. Det handler om å gi slipp, om kroppsfølelse, om å lytte til den indre stemmen. I bunn og grunn ligner det veldig på skrivingen. Også der utsetter jeg meg hver dag for noe jeg helst ville unngått, og kommer på den måten nærmere meg selv. Isbadet har blitt værende frem til i dag, jeg gjør det hver dag.
Pustearbeidet kom til allerede i denne tidlige, ytelsesorienterte tiden. I begynnelsen handlet det først og fremst om å trene den mentale bevisstheten min, så også det var en form for optimering. Det som virkelig snudde det, var et Wim Hof-retreat i Lappland i Finland. Det var i ettertid ingen omvei, men et viktig skritt mot der jeg står i dag. Gjennom pusten og gjennom naturen der kom jeg for første gang i ordentlig kontakt med meg selv. Og etter hver pusterunde skrev vi ned det som hadde kommet opp i oss. Der berørte pusten og skrivingen hverandre for første gang, lenge før jeg laget noe ut av det.
Av retreatet ble det mer: Jeg lot meg senere utdanne til pustetrener. Bevisst pust bringer meg enda nærmere kroppsfølelsen min, og jo tydeligere jeg kjenner den, desto klarere ser jeg hva som foregår i meg.
Også her kom den egentlige innsikten gjennom skrivingen. Jeg innså på et tidspunkt at jeg slett ikke må prestere på topp. Det handler ikke om toppytelse, men om en kroppsfølelse som passer til meg og er tro mot den jeg er. Og om å kjenne med intuisjonen hva jeg kan og hvor veien fører.
Denne veien gikk ikke i rett linje. Det var gode og tunge faser, i produktiviteten like mye som i denne tilbakekomsten til meg selv. Noen ganger var jeg dypt inne i det å gjøre, andre ganger langt borte fra meg selv. Og hver gang jeg fant tilbake gjennom en liten pause, gjennom trening, natur, skogen eller badstua, hadde jeg etterpå et annet blikk på det jeg holdt på med. Det var ærlige selveksperimenter med opp og ned, ingen ren stigende kurve.
hva journaling faktisk gjør
Denne innsikten satte en del i bevegelse. Gjennom den ærligere kroppsfølelsen og gjennom spørsmålene i journalen havnet jeg ved intuisjonen. Av pustearbeidet, som hadde begynt som hjernetrening, ble det med tiden noe dypere. I dag holder jeg en Alignment Day og jobber i individuell coaching med mennesker om å finne sin egen intuisjon.
Hvis jeg skal forklare hvordan skrivingen egentlig virker på meg, så er det sånn. For meg er journaling mindre teknikk enn selvrefleksjon: et raskt speil av min indre tilstand. Når jeg begynner å skrive, merker jeg etter noen linjer hvor stresset jeg er. Eller hvor mye jeg er hos meg selv akkurat nå. Det handler mindre om planer og mer om følelser, om å komme hjem til meg selv. Når jeg speiler det som er i meg ved å skrive det ned, ser jeg mye raskere hvilken tilstand jeg står i. Noen ganger leser jeg en setning fra meg selv og vet straks mer om dagen min enn jeg visste om meg selv hele formiddagen før.
Og det viser meg blokkeringer. Noen ting som er der og får lov til å slippes, går først opp for meg gjennom skrivingen. Før ligger de et sted i bakgrunnen og trykker, uten at jeg kunne sette ord på dem. På papiret får de en form, og dermed lar de seg ta på.
Det som så er blitt bevisst gjennom skrivingen, kan jeg ofte gå enda bedre løs på og også løse med pustearbeidet. Sånn har jeg gjort det i mine egne selveksperimenter. Først se på papiret hva som er der, så jobbe med det gjennom pusten. Det ene blottlegger, ved det andre kan jeg gi slipp. Gjennom årene har jeg på denne måten jobbet mye med meg selv og løst mange indre blokkeringer. Ikke i ett stort frigjøringsslag, men stykke for stykke.
en lang prosess, ingen bryter
Når jeg ser tilbake i dag, ser jeg fremfor alt én ting. Dette har vært en lang prosess, ingenting fra den ene dagen til den neste. Vekst betydde for meg å gi slipp på gamle ting, så en ny identitet får plass. Det skjer ikke på kommando. Det tar tid, og det gjør av og til vondt, fordi man gir fra seg noe som lenge var fortrolig. Skrivingen hjelper meg med nettopp det. Den viser meg hva jeg holder fast i akkurat nå, og gjør det dermed lettere å åpne hånden.
Det var forresten også slik Inkward ble til. Under utviklingen utløste dette speilet ofte sterke følelser i meg, fordi det griper så dypt. Plutselig sto mine egne ord foran meg, gitt tilbake, og jeg kjente hvor mye som ligger i dem. Det er en forskjell på å skrive noe og bla videre, eller på å få det rolig rakt tilbake. Det tyder ikke, det gir meg mine egne ord tilbake, og det er nettopp det som setter noe i bevegelse hos meg.
I dag er skriving for meg også en slags manifestasjon. Det er min måte å forankre meg selv på. Hvor jeg står akkurat nå, i hvilken tilstand jeg er, hvordan identiteten min holder på å forandre seg, hvilke grenser jeg ser for øyeblikket. Og det betyr for meg etter hvert også å gjenoppdage noe som var begravd. Ting i meg som virket tapt eller glemt, og som plutselig dukker opp igjen på papiret, som om de bare hadde ventet på at jeg skulle skrive dem ned.
Jeg tror etter hvert at det meste av det vi leter etter, allerede ligger i oss. Ikke som en metode noen lærer en, men som noe vi for lengst vet og bare overskriver i hverdagen. Skrivingen lærer meg ikke noe nytt. Den avdekker det som allerede er der, og gir meg mine egne ord tilbake. Løsningen kom aldri utenfra. Den sto allerede på papiret, jeg måtte bare lese den.
Til slutt er det i bunn og grunn bare det. Og nettopp derfor bærer det så langt.
